Den nye våren ’24

Jeg spilte i to spill, De dødes bok og Tåkeskogens druider, begge under utvikling. Noen meininger rundt disse.

De dødes bok

Et tradisjonellt spill med en del kampfokus. To sider er verdt kommentarer – trylleregler og kampregler.I tillegg noe om spill-ledelse og falsk spenning og om ulike stygge ismer.

Trylleregler

Vi fikk se litt av disse. Det er en fin mekanikk at viss en utfører et rituale for godt, kan det hende at en får mer kraft enn en klarer å handtere. Jeg ser stor potensiale også i de ulike tryllekunstene; for eksempel, det å bruke masker som en må lade opp med kraft ved å danse, veldig fint innhold.

En spennende ting jeg ser her er den muligheta at ulike tryllingsformer har ulike betingelser, og da kan det som skjer i spillet og disse betingelsene for bruk føre til at ikke alle av dem er tilgjengelige heile tida, eller at gruppa må spille rundt et bestemt tryllingsmodus for å få noe mektig i spillet.

Jeg frykter at spillet i stedet prøver å gjøre disse kunstene balanserte og garantert kampnyttige, i stedet for å skrive dem som de er i den fiktive verdenen og la gruppene finne fram om de er nyttige og hvordan. Ikke spill spillet for spillerne!

Kamp

En bra idé er å ha rollene velge å være offensive, defensive eller passive (gjøre noe annet enn kampe). De offensive angriper først (og jeg ville også gitt initiativ i mer utvida meining), så kommer fiender som for det mesteparten fokuserer på de offensive, så kommer de defensive og til slutt alt annet, som trylling. Jeg liker at offensiv holdning er nesten alltid best og jo bedre jo flere tar den, mens for enkelte roller kan det være nyttigere å være defensiv og samme potensiellt gjelder visse situasjoner der en er i en sterk posisjon og vil beholde den – da må en sikkert bli defensiv.

Alle våpen har en skadetype blant de tre tradisjonelle fysiske, som jeg ikke husker på norsk. Rustning beskytter mot disse i varierende grad. Disse strider imot min forståelse av rustninger, våpen og fysikk, så dette er et realismespørsmål (gjerne ignorer viss det er ikke interessant).

• De fleste sverd kan brukes for å stikke, kutte og så pommelen i større sverd er et våpen òg.
• Gambeson, ringbrynje og plate alle beskytter bra mot kutt. Det er ingen poeng i å kutte med st sverd mot en ringbrynje. Ta ei halvsverdstilling i bruk i stedet. Det er vanskelig å forestille meg ei rustning som ikke beskytter mot kutt, men beskytter mot de andre. Men dette er det rolla mi hadde på seg.
• Knyttneve og polløks gjør den samme «typen» skade, men rustninger (og fysiologi som om å være et vandødt skjelett) beskytter mot disse på veldig ulike måter. Gjelder generelt sterkere og svakere slag.

Jeg ser ikke de tre skadetypene som noe som fører til interessante og virkelighetsnære valg i de fleste situasjoner. Rustning og våpen er ikke stein-saks-papir, men bedre rustning er bedre og det gjelder mot alle ikke-fantastiske angrip, stort sett. Våpen er litt mer kompliserte, men stort sett vil en ha et effektivt hovedvåpen og et fleksible sidevåpen som sverd eller dolk viss hovedvåpenet tas bort eller ødelegges.

Spill-ledelse

Det var bra at spill-lederen fortalte noe om antakelser og fokuset på spillet. Dette er sjeldent kost. Det var heller ikke overflødisk snakkin som egen rolle bare for å gjøre det, uten at det påvirker noe. Dette setter jeg pris på.

Vi fikk ei oppgave, drepte noen vandøde, og under overnatting kom det supervampyrer som drepte alle. Én av oss rømte, andre skjulte seg på loftet. Denne siste delen virka som falsk spenning. Det var ingen smygingskast for den som rømte å komme bort fra vampyrene. Det var ingen sjangsje for oss som skjulte oss til å bli funnet. Det ville vært et sterkere spill viss disse alternativa å faktisk tape og dø var åpent på bordet og kanskje ville ha blitt til, kanskje ei. Nå var det falsk spenning og mye avgjørelser fra vår side som ikke hadde noe å si om noe som helst.

Ismer

Det var patriotisme (hvorfor hadde dere denne kvinna ta skade) og stereotypiske nasjonaliteter i spill. De sistnevnt kom ikke opp under spilling. Jeg er heilt fint med sånt innhold, men det kan være betent i det nåværende samtalemiljøet og rollespillsmiljøet, så det er kanskje noe å lese litt og skape meininger om.

Tåkeskogens druider

Ei lett modifisering av Gress som ikke fatter (Blades in the dark).

Vi begynte med å skape spillverdenen ved å svare på spørsmål fra spill-lederen. Kanskje dette ville ha vært bedre som Apocalypse world -aktig først spilløkt? Jeg ville heller spille enn skape en verden, i alle fall.

Idéen til spillet er interessant: vi er druider som har mest sosiell makt og må balansere mellom å beskytte skogen og hold oss hemmelige nok fra omverdenen. Det er også interessant å spille ting fra synsvinkelen av rasistisk og ksenofobisk bygdefolk, tatt til et ekstremt nivå forvi har rett. Jeg tror spillet ville vært sterkere uten en eksplisitt fremmed makt som kom inn; spørsmål som hva gjør dere til vanlige folk som ikke adlyder de tradisjonelle grense og hva med en fremmed som er faktisk nysgjerrig og vil hjelpe, men…. Vi hadde litt av det første, men jeg føler at disse bør være hovedinnholdet, med mektige inntrengere mer et klimaks eller en konsekvens. Men kongress-spill er som de er, sjølsagt.

Det viser ser at jeg er ingen stor fan av Gress som ikke fatter som regelsett. En kan bruke mye ressurser for å gjøre det å lykkes temmelig sannsynlig. Dette var verre fordi med bare ei kort økt kunne vi brenne ressurser kanskje fritt; mink ressurssene i korte spill! På andre hand ville dette vært enda værre viss rollene hadde vært sterkere; nå var det tålbar med ofte rundt 1/8 sannsynlighet å feile fullstendig sjøl med en del innsats.

Værre enn dette er at en kan, etter å ha mislykkas, bruke mer ressursser for å ta bort følgene av å ha mislykka, i det minste delvis.

Alt dette fører til at det er mye ressurser og aktivitet som til slutt fører til at en lykkes mer eller mindre og brenner en varierende mengde ressurser. Jeg liker mye bedre at rollene setter noe i gang til sin beste evne og så får terningene tale og ta spillet til noen retning. Da er det noe poeng i å bruke terningene og spillet kan føre til uforutsette veger, som er jo poenget med å ha regler i det heile – at spillet føres dit ingen ville ha ført det alene eller med bevissthet.